ingress: Med arbeidslinja er det blitt tøffere å gå på offentlige ytelser for mennesker med ikke-synlige handikap. I et debattinnlegg i Bergens Tidende 22. juli skriver tidligere teknisk sjef, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, om den skammen han nå føler ved å gå på uføretrygd. Hva må gjøres?
Av:Terje Carlsen, sosiolog og journalist
På 1970-tallet ble «arbeid for velferd» en velferdsstrategi i USA. Også Danmark og Sverige har arbeids- eller aktivitetslinjer. I norsk velferdspolitikk har strategien særlig gjort seg gjeldende siden på 1990-tallet. Målet er at passive stønader (kontantytelser) skal erstattes av aktiviserende ytelser for å få flest mulig i arbeid. Parallelt med denne utviklinga ser vi at de jeg liker å kalle "de tapre" dukker opp i mediene. Vi kan for eksempel lese i Adresseavisen.no om en 50 år gammel trønder som trener knallhardt to timer per dag for på den måten å holde seg i arbeid. Han beskrives som tapper.
En av de tapreste av de tapre rundt milleniumsskiftet var den hardt brannskadde svenske brannmannen Lasse Gustavsson. Med stor suksess reiste han land og strand med foredraget "Lev videre" bygget på boken om seg selv med samme tittel. Dette er altså de nye heltene. Dette er mennesker som tross store handikap trosser en uførekarriere og/eller kjemper seg tilbake til et såkalt verdig liv. Dette passer overens med den protestantiske arbeidsetikken, slik Max Weber resiperte den.
Historier om de tapre peker altså utover seg selv og til generelle moralske tendenser i samfunnet. Det nye fokuset på livsstilssykdommer har aksentuert denne utviklingen. Med institueringen av begrepet retten til god helse, produseres det derved også en forestilling om plikten til å ta vare på sin egen helse. Den som ikke makter det, uansett årsak, faller i vår tids optikk i synd. Slik sett har man i velferdsstaten fått en overgang fra årsakstenkning til ansvarstenkning. Den som er trygdet uten tegn til ytre skade eller lyte skal føle skam fordi han og hun ikke tar seg sammen og treffer de riktige valgene. Dette er den nye typen uverdig trengende.
Vi finner dem blant rusmisbrukere, de med visse typer lettere psykiske lidelser, de med røykelunger og de med muskel og skjellettplager. Min påstand er at det har blitt verre å tilhøre disse gruppene med den nye arbeidslinja. I dag skammer de seg mer enn noensinne. Skammen disse enkeltindividene føler, springer altså utifra følelsen av at deres biografi ikke står til troende. Skammen kjennetegnes rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett. Arketypen av den skamfulle finner vi på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekker øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk.
For det er oftest en kvinne det er snakk om. I helsevesenet påmøtes hun ofte med muskel og skjelletplager eller magekatarr, som hun i et forsøk på å utradere seg selv har drukket på seg i smug. I tillegg til at sosial eksklusjon gir økt risiko for sykdom, er altså skammen i seg selv sykdomsskapende. Ofte leder følelsen av aldri å strekke til, eller være god nok, til invalidiserende angst og depresjonssykdommer. Tidligere teknisk sjef, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, skriver i Bergens Tidende at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto, selv om han holdt på å stryke med. Endelig hadde han noe å vise til. Nå først fikk han blomster og trøstende ord.
Psykiater Ottar Bjerkeset har i en artikkel i European Psychiatry vist at dødeligheten ved angst og depresjonstilstander er størst hos de med lavest sosioøkonomisk status, det kan være mennesker som befinner seg i et utenforskap som f.eks. trygding kan representere. De tapre derimot scorer både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når det stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med høyt sykefravær. Det er i alle fall konklusjonen i en artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro).
Omvendt har den sosialt ekskluderte det verre under slike betingelser. Slik sett kan det virke som en moralsk bedømming nå holder på å fortrenge den rasjonelle viten. Rent praktisk foregår dette ved at NAV kontrollerer legenes sykemeldinger og uføreanbefalinger på et normativt grunnlag. Sånn sett driver moderniteten sitt doble bokholderi. Den gir borgerne tvetydige signaler. På den ene siden hauser den opp individualiteten, mens den på den andre siden dyrker normale skjemaer for adferd. Om en ser det ene eller andre handler etter min mening mer om hvor en står i den sosiale lagdelingen. For de langt nede handler moderniteten kanskje om eksklusjon, for de langt oppe om inklusjon.
Den økte friheten og individualiteten som senmoderniteten dynastiserer, synes således å gå hånd i hånd med den kalde utsorteringen av mennesker, slik også sosiologen Niklas Luhmann peker på. Men Luhmann mener øyensynlig at dette er prisen vi må betale for systemets overlevelse. Det er jeg ikke så sikker på. Men jeg er sikker på at den ambivalensen som moderniteten lider under mellom kollektivitet og individualitet, må finne sin løsning.
Det er imidlertid et politisk spørsmål å ta stilling til. Riktignok kan økt innsikt i medisinsk og epidemiologisk forskning gi økt toleranse. Men bare i et visst monn, fordi, og jeg er enig med den franske sosiologen og filosofen Michel Foucault, om at rasjonaliteten eller kunnskapen aldri er fri for moralske overlegninger. En mulig måte å bøte på dette er å gi alle som står utenfor arbeidslivet, uavhengig av årsak, tilgang til såkalt borgerlønn.
(publisert Bergens Tidende aigust 2008)