Så ble det fabrikk på Skogn allikevel. Høyre til tross. Og to-tre-fire generasjoner industriarbeidere har kunnet tjene til sitt daglige brød der. Samtidig har fabrikken bidratt til en styrking og utvikling av lokalsamfunnet rundt Skogn og Levanger. Spinoff-effektene har vært betydelige. Selv gamle Høyre-folk innrømmer i dag motvillig at det var riktig av Staten å komme på banen her. I så måte taler Høyre med kløvet tungen når partiets tidligere nestleder nå går så høyt på banen i Aker-saken. For hva var egentlig alternativet da Stoltenberg med næringsminister Dag Terje Andersen gikk inn med nærmere 5 milliarder kroner i Aker i 2007. Jo, man kunne risikert at det tradisjonsrike selskapet hadde solgt seg ut.
For det er ingen grunn til mistro Røkke da han sa at dette var et mulig alternativ. Resultatet kunne ha blitt en gedigen utfasing av norsk cutting-edge teknologi og kunnskap innen olje, gass og dypvannsteknologi. Sett på den bakgrunn er ikke Arbeiderpartiets industripolitiske engasjement i Aker annet enn et uttrykk for et parti som ønsker nasjonal kontroll med ressurser som i folke og havrettslig forstand er felleseie. Samtidig er det et uttrykk for at regjering, og i særdeleshet Arbeiderpartiet, nå igjen vender seg mot den industrielle modernismen fra 1950-tallet som var med å bygge Norge som velferdsstat etter krigen.
Årsaken til den nye reaksjon i Arbeiderpartiet, er ikke minst den finansielle krise vi nå er inne i. Man har sett at finansøkonomien, som egentlig skal være realøkonomiens tjener, har levd i sin egen boble av utbyttemani. De internasjonale selskaper som har fått regjere i eget hus, har vært preget av manglende investeringer i kunnskap og teknologi. Resultatet har vært mange dysfunksjonelle bedrifter, som for eksempel bilindustrien i Amerika, og en stål og verftsindustri som i mangel på industriarbeiderkompetanse har blitt utkonkurrert. Finansakrobatenes krav til utbytte har ikke tatt hensyn til at kunnskap koster. Det igjen har ledet til et skred av arbeidsledighet internasjonalt og nasjonalt. Om noe har kampen mot arbeidsledighet vært den ideologiske kjernen i arbeiderbevegelsen. Og for å motvirke arbeidsledighet har man erkjent at arbeiderklassen må rustes opp kunnskapsmessig. Det er mot denne horisont man må se regjeringens gjeninntreden som industripolitisk aktør.
Og det er med dette som bakteppe man nå må se regjeringens hardkjør om en egen generalforsamling for den siste “finurlige” transaksjonen som Røkke-dynastiet har gjort. Regjeringen kan ikke tape denne kampen. Gjør den det, taper den ikke bare styringen over sin andel i Aker-konsernet, men også betydelig politisk kredibilitet foran Stortingsvalget. Da blir slagordet om at Alle skal med en tom frase som ingen vil ta særlig høytidlig. Men det tror jeg ikke vil skje. For heller ikke en mann som Kjell Inge Røkke har råd til å komme på kant med de utøvende politiske myndigheter. Om han da ikke er i en så desperat situasjon at han ikke kan annet.
Dialogen som nå er kommet i stand mellom partene, tyder imidlertid på at Røkke har innsett at han denne gangen har kuttet svingene noe hardt. Dessuten har Røkke alt å tape på å gamble med Arbeiderpartiets gunst. Høyre kan ikke Molde-mannen rekne med. Der i gården har man aldri hatt sans for oppkomlinger fra proletariatet. Men Røkke kan ikke med æren i behold gå med på en generalforsamling uten å vise sverd. Derfor tror jeg at denne konflikten blir løst på kammerset med Brustad. Og at en generalforsamling i etterkant blir spill for galleriet. Og det skjer trolig ganske snart. For både regjeringen og Røkke har dårlig tid. Arbeiderpartiet åpner sitt landsmøte lørdag. Røkke kan ikke bruke all sin energi på denne saken. Han skal også utøve et krevende eierskap i de mange selskaper som hører innunder konglomeratet Aker.
Uansett: Historiens dom vil nok bli at det var industripolitisk klokt av regjeringen å engasjere seg i Aker. Arbeiderpartiets industripolitikk har blant annet ført til at Norge har noen av verdens fremste ingeniører og spesialarbeidere innenolje og oljeutvinning offshore. Det er en kapital Norge ikke ville ha fått med Høyre i førersetet. Det er også en kapital som kan vise seg å bli gull verdt i den knallharde internasjonale konkurransen om kontrakter. (Artikkelen er et utdrag av en kronikk publisert i Trønder-Avisa 17. april 2009)