Den allmenne oppmerksomheten om angiverivirksomheten i Norge under okkupasjonstiden har i stor grad vært knyttet til den beryktede Rinnanbanden. Men skal vi tro Falstadsenteret – nasjonalt minnested og senter for menneskerettigheter som i disse dager holder utstillingen “Fienden blant oss”- ble 4000 nordmenn dømt for slik virksomhet etter krigen. 1000 slapp tiltale. Og atter andre ble slik jeg erfarer det aldri etterforsket for slik virksomhet.

Det store spørsmål blir hvorfor noen ble angivere, og hvorfor andre ikke ble det. Jeg kan ikke gi noe utfyllende svar her, og fikk heller ikke anledning til å delta på det interessante seminaret på Falstadsenteret i år. Men noen tanker vil jeg dele med leserne: Jeg tror angiveriet i stor grad hadde med utsatthet å gjøre. Som det heter i et norsk munnhell: Leilighet skaper tyv.

Det er flere tilfeller av angiveri under okkupasjonstiden som bygger oppunder en slik tese. Et eksotisk eksempel er Trondheimsjøden Leopold Paltiel, som politisk sto så langt fra nazismen som det går an. Paltiel var andregenerasjons innvandrer fra Baltikum. Han var kommunist og en habil bokser i AIF. Leopold Paltiel ble derfor straks involvert i motstandarbeid og illegal pressevirksomhet da tyskerne okkuperte Norge. Men noe gikk alvorlig galt.

 Hans kone hadde blitt forelsket i Rinnan-banditten, Joralf Borgan. For å slukke sin tørst etter Borgan valgte hun å angi sin egen mann, Leopold Paltiel, til Rinnan og Gestapo. Der fikk han valget mellom en kule mellom øynene, eller å arbeide for tyskerne. I juni 1942 ble han derfor lønnet agent for SIPO med oppgave å overvåke illegal kommunistisk presse. Han kom seg imidlertid med Rinnans hjelp til Sverige. Etter krigen ble han dømt til et og et halvt års straffearbeid, fordi retten mente at han burde søke anledning til å komme seg unna (Pryser 2001).

 Mange slapp langt billigere unna for liknende virksomhet, noen sågar slapp tiltale og dom. Et eksempel på det er en annen Trondheimsjøde ved navn Paltiel Jacobsen. Også han kom i en tvangssituasjon da han ble arrestert i 1941. Paltiel Jacobsen finnes i Ottosens kanoniske fangeleksikon fra krigen, og i fangeregisteret på Falstad, den gang en av de tøffeste konsentrasjonsleire i Norge. Ved andre gangs “arrestasjon” satt han der trolig for å angi medfanger. På den måten unnslapp han og hans famile å bli deportert til den sikre død i utryddelsesleiren Auschwitz.

Totalt 532 jødiske menn, kvinner og barn ble ført om bord i transportskipet Donau og fraktet til utryddelsesleire Auschwitz. Bare 11 av disse kom levende fra det. I alt ble 776 jøder deportert. Bare 30 kom tilbake. Hele 230 jødiske familier ble utryddet. I følge dokumenterer som jeg har hentet ut fra Riksarkivet i Stockholm, fikk Paltiel Jacobsen fritt leide av tyskerne til Sverige i mars 1943.  Det ble tilogmed betalt for tog og drosje fra Oslo til Kornsjø. Sturmbahnführer Neumann hadde ingen betenkeligheter med at så skjedde, ifølge et brev fra den svenske generalkonsul Claus Westring.

Paltiel Jacobsen ble ikke straffeforfulgt i Norge etter krigen, men fikk politisk asyl i Sverige som statsløs polsk flyktning. I et intervju undertegnede gjorde i 1998, kunne hans kollega Adolf Bekker, som mistet både sin far Moses og sin mor Esther i Auschwitz kort tid etter deportasjonen i 1942, fortelle at Paltiel Jacobsen fikk arbeid hos LM Eriksson i Sverige. Adolf Bekker var Paltiel Jacobsens nevø. Bekker fikk begge sine foreldre, Moses og Esther Bekker, drept i Auschwitz. Adolf Bekker selv flyktet til Sverige. Etter krigen kom han tilbake til Trondheim og gjenopptok driften av firmaet Jacobsen og Bekker i Trondheim. Men Bekker var en bitter mann, skuffet som han var over onkelen og forretningsspartneren Paltiel Jacobsen i jødefirmaet Jacobsen og Bekker hadde sviktet så totalt.

 At noen ble dømt for angiveri etter krigen, mens andre med blod på hendene slapp unna, hadde også noe med det begynnende kald krig-klimaet etter krigen. Kommunister som Leopold Paltiel sto ikke like høyt i kurs som toppene i næringslivet. For dem gjaldt andre regler. Politiinspektør Knut Røed som ledet massearrestasjonene og tvangsutsendelsene av 532 jøder med transportskipet ”Donau” i november 1942, slapp straff etter gode vitneutsagn fra Hjemmefronten. Det samme gjorde Siemensdirektør Fritjof Heyerdal, som uten tvil må ha kjent til den grove angivervirksomhet som det tyske handelskammeret i Oslo han ledet bedrev under krigen. Heyerdahl ble til like æresmedlem i Norges Røde Kors etter krigen.

Med andre ord: Inngangen til angiverivirksomhet under okkupasjonen hadde trolig i stor grad med utsatthet å gjøre, det hadde også rettsforfølgelsen etter krigen. For at dette skriftstykket ikke skal oppfattes som apologetisk, må det også tilføyes at mange angivere hadde kriminelt sinnelag som gjorde at de oppsøkte slik virksomhet. Men denne gruppen angivere er så godt undersøkt av psykiatere og historikere, at jeg ikke har villet beskjeftige meg med dem i denne omgang. Regelen for rettsoppgjøret må likevel i hovedsak sies å ha rammet de små hardest, mens de store gikk fri. Også de med blod på hendene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da lederen i Oslo FrP, Christian Tybring Gjedde, ble spurt av NRK om hva han ville gjøre med sosiale og kulturelle problemer på deler av østkanten i Oslo, svarte han at “folk velger jo selv hvor de vil bo”. Blogger og SV-politiker Ole Kristian Johansen argumenterer på samme måte når han i Trønder-Avisa tirsdag 28. Juni går til felts mot undertegnede med tesen: “Det er den enkeltes frie vilje som ligger til grunn for ethvert inntak av rusmidler(…).”. 

Direkte selvmotsigende blir dette når Johansen senere skriver at det er et betydelig innslag av genetisk predisposisjon i rusavhengighet. Tesen om den frie vilje er dessuten en filosofisk og politisk doktrine, Johansen, og ikke et uttrykk for Das Ding an Sich. Her burde partiledelsen i SV kjenne ansvar for at ubefestede sjeler som Johansen for en grunnopplæring i partiets verdimessige grunnlag.

Arvelighetssstudien vis a vis alkoholavhengighet som unge Johansen her refererer til, er trolig Ystrøm, Reichborn-Kjenneruds et al. sin mye omtalte artikkel basert på en tvillingstudie som antyder 71 prosent arvelighet ved alkoholavhengighetssyndrom. Men Johansen har tydeligvis ikke tatt seg bryderiet med å lese den vitenskapelige artikkelen, men konkluderer utfra det han har lest i massemedia, der presisjonsnivået ikke alltid er imponerende høyt. Derfor er ikke Johansen synderlig opptatt av metodologiske utfordringer knyttet til utvalgskriterier, og det som angår reliabiliteten av DSM-diagnosen.

Forskning er dernest en kumulativ øvelse, og en trenger slik jeg ser det ytterligere forskning som bekrefter Ystrøm og Reichborn-Kjennerud studie, før en kan konkludere sikkert. Andre studier viser nemlig lite arvelighet ved alkoholavhengighetssyndrom (Kringlen 1980,:233). Det går heller ikke frem av preview-en av artikkelen hvilke variabler som inngår i undersøkelsen. Men det er anvendt logistisk regresjon, også for å måle prediktiviteten av DSM. Dermed er man allerede inne på et vitenskapsteoretisk spørsmål, som det ikke gis tid eller rom for å diskutere her og nå.

Så tilslutt vil jeg kort kommentere Johansens kritikkløse omfavning av tesen om at rusmisbruk bunner i psykiske problem, og ender i psykiske problem. Det er en “sannhet” med betydelige modifikasjoner, slik jeg også viste i kronikken min 23. juni. Hvordan vil for eksempel Johansen da forklare at italienere som har emigrert til Amerika har åtte – 8 – ganger så stor forekomst av alkoholavhengighetssyndrom som de som forblir i hjemlandet ( op.cit.)?

 En av de forskerne som vet mest om etiologien til alkoholavhengighet, forsker og psykiater Arve Strandheim fra Levanger, er langt mindre skråsikker enn amatøren Johansen. Det eneste Strandheim og andre forskere er sikker på, er at tidlig debut øker sannsynligheten for avhengighetssyndrom. Dernest ekskluderer ikke alkoholforskeren Strandheim som Johansen sosiale og kulturelle forklaringer. På den måten gjør SV-politikeren Ole Kristian Johansen med sine betraktninger i T-A seg, og det i et valgår, bare til nyttig idiot for høyresiden i norsk politikk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I en stort anlagt reportasje Trønder-Avisa 17. juni omtales åpningen av en ny døgnseksjon for rusavhengige ved Sykehuset Levanger. Det er en gledelig nyhet, ikke minst fordi døgnseksjonen tar sikte på å utrede mulighetene for å få mennesker med rusproblem ut i arbeid eller utdannelse.  Slik jeg ser det er det den eneste virksomme medisin mot destruktiv rusatferd.

 Det mindre gledelige er at journalisten går seg vill i kausaliteten qua rusavhengighet består i. Hun skriver: “(…) Mange pasienter sliter med psykiske problem, delvis som bakgrunn for og delvis som konsekvens av rusmiddelbruk(…)” Dette er en altfor snever, og til dels villedende presentasjon av de komplekse forhold som anrører rusmiddelbruk.

 Når journalisten skriver at psykiske problem er en konsekvens av rusmiddelbruk, reflekterer hun verken over hvor komplekse kulturelle og  sosiale forhold som er involvert i ødeleggende rusmisbruk, ei heller den victim blaming hun forestår med sitt normative og lite presise språkbruk. Det er ikke, slik jeg ser det, rusmiddelbruken som er årsak til psykiske problem. Omfattende og skadelige rusmiddelbruk er derimot i regelen virkning av sosial og kulturell marginalisering.

Derfor foretrekker jeg begrepet rusmisbruk i stedet for rusmiddelbruk, og forstått som episodisk eller vedvarende rusmiddelbruk som bryter med sosiale og kulturelle normer, og som fører til utestengelse fra arbeid og annet sosialt liv, og som i sin konsekvens aksentuerer den normbrytende og helseskadelige rusmiddelbruken med varig eller intermitterende psykisk sykdom som en av konsekvensene. Denne forståelsen bryter delvis med den endogene orientering som blant annet de diagnostiske kriteria DSM IV står for, og som journalisten i reportasjen indirekte godtgjør. Først når man forstår rusmisbruket som virkning og ikke årsak, vil det falle skjell fra øynene hos noenhver.

Bakgrunnen for sneversynet når det gjelder rusmisbruk i dag, også blant profesjonelle, skyldes et mentalitetshistorisk skifte i Vesten om “avvik“. Dette omslaget medførte at fokus ble rettet mot personliggjøring av ansvar for egen helse, og at man derved overså sosiale og kulturelle mekanismer bak sykdom. Her nydannes forestillingen om det rasjonelt handlende individ, et individ som ser seg selv som sin egen bedrift, og som ikke minst har seg selv som egen bedrift.

Dette skiftet endrer epistemologien eller erkjennelseslæren omkring fenomener som rusmisbruk, siden begrepet “sosial” nå blir utfaset. Skiftet kan avleses direkte i siste generasjon av Diagnostic And Statistical Manual Of Mental Disorders  Utviklingen av DSM III, som kom i 1980, endret maktforholdene i amerikansk psykiatri og markerte et brudd med den tidligere psykoanalytiske påvirkningen. I stedet kom en større vektlegging av biologiske forklaringsmodeller med forankring i empiriske studier (Kringlen, 2001). Da er det ikke  lenger snakk om at en er sparket fra jobben eller at kjerringa ha reist, men om slappe synapser og hanglende nevroner.

En arkeologisk utgraving av den europeiske diagnosemanualen, ICD-10, som brukes av psykiatere i Norge, vil avdekke samme opphav og samme tendenser. Førstelektor Peder M. Lysestøl ved HIST anskueliggjør dette i kronikken “Finnes ikke lenger sosiale problem” i Adresseavisen 20. juni 2011 (http://www.adressa.no/meninger/article1650585.ece).

I en tid der moralsk selvrealisering i tråd med de sannhetsregimer som nyliberalismen foreskriver, blir rusmisbrukeren den nye synderen, og blir utstøtt, slik man ble i middelalderens trosbaserte samfunn. Dagens arbeidsliv  og andre formelle og uformelle sosiale organisasjoner skyr rusmisbrukeren.

Derfor uteblir også behandlingsresultatene. Konsekvensene er tilbakefall, tilbakefall, tilbakefall, med et stadig større økende trykk på behandlingsapparatet. Som igjen fører til ny avvisning og følgende selvstigmatisering. Flaska, sprøyta eller tablettene blir det eneste faste holdepunkt, den som ikke svikter når alt annet raser.

Resultatet er at rusmisbrukere blir henvist til ikke-konforme grupper som AA, AN og gamle svirebrødre om de skal ha noen form for sosial kontakt. Disse gruppene bistår også med den psykologiske belønningen som primærgrupper sørger for, uten å kreve den intime nærhet som ofte skaper angst hos mange rusmisbrukere. Gruppe-tilhørigheten med de ikke-konforme forsterker stigmatiseringen og danner en negativ spiral.

På den måten blir rusmisbrukeren fanget i avvikerrollen, som han kanskje hittil bare har spilt halvhjertet eller ubevisst. Han har passert sitt Rubicon. Veien tilbake til aksept i normalsamfunnet er så godt som umulig. For mange blir gjentagne “sprekker” bare en bekreftelse på tilhørigheten. Derfor er det ikke merkelig at mange medlemmer i AA-grupper etter hvert betrakter alkohol som en for dem spesiell gift, som de som gruppe har en iboende overfølsomhet mot. Det i seg selv binder dem sammen som gruppe, og forsterker antagonismen mot de “normale”.

 Når det gjelder muligheten for rusmisbrukere for å vende tilbake, til en “normal” omgang med rusmidler og samfunn, beror det altså i stor grad på det rådende normklimaet. Men det beror også på omfanget av skjenking og dealing av knark i det aktuelle samfunnet. Politikernes rundhåndethet med skjenkebevillinger de siste tiårene har hatt store menneskelige konsekvenser. En slik tøylesløs skjenkepolitikk bygger fremfor alt opp under forestillingen om at de som ikke tåler eksessiv festing er særlig avvikende og sosialt mistilpassede individer. Det er her grunnlaget for at reintegreringen av rusmisbrukeren i samfunnet mislykkes så totalt dannes.

Derfor er det gledelig at helsepersonellet ved den nye døgnseksjonen for rusmisbrukere ved Sykehuset Levanger vil ta tak i nettopp dette. Men uten at holdningene i det omkringliggende samfunn endres, er jeg redd for at det seks uker lange oppholdet ved døgnseksjonen for mange av pasientene ikke fører noe steds hen, annet enn som svovelstikkene i Piken med svovelstikkene i HC. Andersens fortelling, å tenne et øyeblikks håp, eller gi en liten lunk av å tilhøre samfunnet. For EN døgnseksjon for ruspasienter gjør ingen sommer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En ikke ukjent FrP’er fra Trondheim tyvstartet før ski-VM valgkampen med å slå fast at skikongen Petter Northug var offer for norsk jantelov. Da har man – for å si det pent- ikke forstått mye av den norske kulturen man er en del av. Er det kanskje på tide å innføre opplæring i norsk og samfunnsfag også for FrP’ere, slik det er for innvandrere?

 Likhet og likeverd er en sentral norsk verdi. I høyere grad enn andre vestlige land, legges det her vekt på at det ikke er for store sosiale, økonomiske, kulturelle og rasemessige forskjeller mellom borgerne. I noen grad ble denne særegne norske uskylden brutt med jappetiden på åttitallet. Det diskret borgerskapet ble skjøvet i bakgrunnen, prangende rikdom ble “tillatt“.

Det leder til den første kontradiksjonen i den norske selvforståelsen: Det er egentlig ikke sett med norske øyne noe brudd med den særegne, norske egalitarismen å ha penger og eiendom. Heller ikke det å hevde seg fysisk overlegen. At Petter, Marit og Eldar er helt konge på VM-arenaen i Holmenkollen, utfordrer ikke den norske likhetstankegangen. Det innebærer at det i tanken om egalitet også er en inegalitær undertekst.

Den sier at folk godtar betydelig hierarkisering i det sosiale feltet, det vil si yrkeslivet. Men det har bare vært mulig fordi at den velutdannede middelklassen har en sosial strategi i å underkommunisere ulikeverdighet. Denne unngåelsesstrategien tydeliggjøres enda sterkere det mer man nærmer seg det private og personlige feltet, fordi smak, preferanser og språk er et minefelt det norske: Derfor er er det et særegent norsk rituale å slå hverandre vennskapelig på ryggen under nattmaten på klassetreffet 40 år etter ungdomskolen, og resitere rytmisk det nøytrale og ufarlige fra den gang da. -Nei, dæven husker du da vi! 

For i det kulturelle felt skal det ikke mye til før bygdedyret kommer ut av skapet. Folk flest kan fint godta at en testosteronhøy Nordthug roper barneskirenn på vei over målstreken, men vil ha seg frabedt at noen briljerer med fremmedord, sin akademiske utdannelse, eller inngående kunnskap om Sjostakovitsj’ 15de strykekvartett. Vi husker det da for en god tid siden ble foreslått å bygge en Opera i Bjørvika. Da ble det ropt  foraktelig om kultureliten, og en Jan Simonsen krevde selvgående discotek i Nationaltheatret.

 Som FrP skriver det på sine egne hjemmesider: “FrP vil: At kulturpolitikk skal være for publikum, ikke for kulturarbeidere(..).Stille krav til alle som mottar offentlig støtte, slik at de må tilby noe som publikum vil ha.”. Her viser FrP mer innsikt i hvordan man gjødsler de marker som huser deres stemmekveg blant reaksjonære proletarer.  Det er dette som er Jantelovens liberale dreining.

I motsetning til den tenkning som rådet under den sosialdemokratisk orden, er dette en ny type forakt. For arbeiderklassens barn er denne forakten for kunnskap og kultur en mental utfordring. Jeg våger den påstand at dette er en av grunnene til det store og dramatiske frafallet i den videregående skole. Hvorfor skal de gå der, når det bare kvalifiserer til forakt?

 Det er som den nå avdøde sosialantropologen Marianne Gullestad skrev “hyggelig å ha eller gjøre noe som er bedre enn andre i ens miljø, men det innebærer også en fare for ikke lenger være ‘en av oss’ i gruppen“ (Gullestad 1985:55).  Barn av arbeiderklassen gjør derfor i stort monn kompromiss med sin opphavskultur når han eller hun velger utdannelse.

Det viser all utdanningsforskning. Elektriker, sykepleier eller lærerutdannelse er greitt, men mastergrad eller doktorgrad i idéhistorie, å fysjameg! Det er ikke langt unna at man hører propagandaminister Joseph Goebbels devise: “Når jeg hører ordet intellektuell, trekker jeg min pistol”

 Ikke rart da at de som lykkes i å klassereise, unngår å “vende hemmat” igjen. For det første koster det å klassereise, både mentalt, fysisk og økonomisk, i seg selv. Vi som har bodd på trange studenthybler på Sogn og Moholt langt hjemmefra vet det. En kjent studie av omkostningene ved å bryte opp ble gjort av Hamsunlege, psykiater Ørnulf Ødegård,  på norske emigranter til Amerika rundt forrige århundreskift. Som vi vet var sykeligheten mentalt og fysisk mye hyppigere forekommende blant emigrantene enn hos de som satt trygt hjemme på vedakassa og åt smultringer.

 Misforstå meg rett: Likhetsidealet i Norge etter krigen vært positivt på mange måter. Det har vært en drivende kraft i utviklingen av arbeidsliv og utdanningssystem. Med innføringen av Statens lånekasse for utdanning i 1947 skulle det ikke lenger være forbeholdt barn av den økonomiske eliten å ta høyere utdannelse. Målet var å løfte arbeiderklassens sønner og døtre opp på samme kunnskapsmessige nivå som de høyere klassers barn.

For sosialdemokratiet har aldri foraktet sine sønner og døtre som har tatt høyere utdannelse, og hjort klassereiser. -Norge skal være mulighetenes land, som Støre sier. -Vi må leve av kunnskap i dette landet, sier Stoltenberg og Halvorsen. I motsetning til sosialdemokratiet er FrP sånn sett et førmoderne eller tidligmoderne parti. De er for å spissformulere det mer opptatt av folkeskikk enn av kunnskap og kreativitet.

 Derfor vil FrP legge ned kulturskoler, og kutte i støtten til teatre og kunstinstitusjoner, og la Ole Ivars og folk flest styre skuta. Mest av alt vil de holde sine egne klassefeller og velgere fra self-madeklassen og filleproletariatet nede i kulturell og kunnskapsmessig armod.  Som den geniale Prøysen så ironisk synger det i visa Griskokk-trøsta: “(…)For vi skal villig glømme du er grisehusknøl, men det på en betingels’: Du ska kåmmå hau det sjøl!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av:Terje Carlsen

Levanger er så i si klemt inn mellom norsk historie, med Frosta i sør og Verdal i nordøst, der den kulturelle identiteten er sterk i lokalbefolkningen. Levanger kom imidlertid som handelsby til i langt større grad være preget av et kjøpmannborgerskap enn andre “nybyer” på Innherred eller i Nord-Trøndelag.

Levanger fikk sine kjøpstadrettigheter alt i 1836, og fikk etterhånden en distinkt bykultur med en industriarbeiderklasse, håndverkstand, et kjøpmannsborgerskap, en øvre middelklasse på sykehuset og i høgskolemiljøet, og en overklasse forankret hos proprietærer som Jelstrup på Mo gård.. Dertil hører at Levanger er en av landets største landbrukskommuner.

Berkeleyprofessor Manuell Castells beskriver det radikale skiftet i organisiseringen av kapital og arbeid fra industrisamfunnet til det nettverksbaserte informasjonssamfunnet gjennom to foretak, Ford Motor Company og Cisco Systems. Fordfabrikken var ikoniseringen av industrisamfunnets æra med standardiserte produkter og massekonsumpsjon. Industrisamfunnet ga identitet til både produsenter og konsumenter.

Fabrikkene hadde sin dominerende plass i lokalsamfunn og hos individet. Derved ble slike hjørnesteinsbedrifter ifølge Castells også viktige byggesteiner i folks identitetsutvikling, slik Ulla, Melka og Lista hadde i Levanger. I informasjonsamfunnet flyttes imidlertid produksjonen fra det Castells kaller the space of places til the space of flows, der det hovedsakelig er tegn som produseres og konsumeres.

Castells anskueliggjør hvordan konstruksjonen av identiteter bruker byggematerialer fra historie, geografi, fra biologi, fra produktive og reproduktive institusjoner og kollektive, arketype forestillinger slik de blant annet er ytret gjennom religionen (ibid:7). Det går således å skille mellom tre typer identiteter: Personlig identitet, sosial identitet og kulturell identitet, der den første referere til kjerneidentiteten slik Eriksson og Castells forstår den.

Jeg ønsker her å se på kollektive identiteter som har sosiologisk relevans. Kjerneidentiteten utgår derfor fra diskusjonen. Sosial identitet kan forståes som selvet sett utenifra i en slags meadiansk forståelse av begrepet. Denne identitetsformen utvikles gjennom spesifikke forpliktelser, rettigheter og plikter som er de definerende karakteristikker ved de posisjoner et individ har i det sosiale systemet. I følge Golfmann (1986) er den sosiale identiteten den selvoppfatning som individet bygger ved hjelp av den posisjonen det har i samfunnet og i de grupper det er med i.

Den tredje typologi, kulturell identitet, ligger etter min mening nærmest Castells forståelse av identitetsbegrepet fordi det intenderer spesielle væremåter som er knyttet til det kulturelle som språklige og smaksmessige preferanser og som utgår fra det sosiale rommet som individet oppholder seg. Denne forståelsen står nær Eriksons oppfatning, men Castells konsentrer seg mer om den kollektive identiteten, slik den er analysert i Lasch` bok “The culture of narcissism”. Den kulturelle identiteten uttrykkes gjerne gjennom livstil og smakspreferanser, som kan forståes som det kommunikative aspektet ved selvet.

Levanger lever i tusenårsjubileet i et spenningsfelt mellom det tidligmoderne industrisamfunnet og informasjons eller kunnskapssamfunnet. Det kommer til uttrykk gjennom en veldig ambivalens til fortid og fremtid, for eksempel ved at det i skrivende stund ikke finnes politiske vedtak eller plandokument som avklarer ambisjonsnivået når det gjelder museumsfeltet.

Levanger har heller ikke rugget seg ut av det tidligmoderne. Kjøpmannsborgerskapet har fremdeles en dominerende rolle i Levanger. Selv om de mangler kulturell kapital, får de gjennom sine altfor mektige instrumenter, Levanger Vel og handelstandsforeningen, fremdeles legge betydelige føringer på utformingen av det offentlige rom i Levanger. På den måten ble også Levangers distinkte bykultur ødelagt. Samtidig deler de ut priser til hverandre med støtte i deres håndlangere i lokalavisene som gjerne omtaler dem som samfunnsbyggere.

Det skjer til tross for at kjøpmannsborgerskapet aldri har menget seg med lokalbefolkningen. Tross sin manglende kulturelle kapital, har de følt seg hevet over “vanlige” folk. Arbeiderklassen har i langt større grad preget Levangers byidentitet og mentalitetshistorie. På grunn av trangboddhet har det ikke vært noen tradisjon i de arbeidende klasser å ha selskapelig omgang i sine stuer. Derfor har arbeiderklassen i større grad preget det offentlige rom i Levanger enn kjøpmannsborgerskapet.

Møtesteder har vært Strøms, Jernbanekafeen, Avholdskafeen og Stova. Her utviklet arbeiderklassen en rik fortellerkultur og et vidt sett av språklige og smaksmessige preferanser. Det ga en eksistensiell trygghet. Avviklingen av industrien i Levanger by med jappetiden, ødela denne kulturen. Tømmingen av Levanger for kunnskap og mening, kan forklare mye av de fenomener av identitetsforvirring som dukker opp på den lokale arena som stoffmisbruk, tatoveringsrenessansen, de nyreligiøse bevegelser og ikke minst den utbredte kroppsnarsissismen man ser i dag.

Tilbake står Levanger med kjøpesenter som er lik det en finner andre steder i Norge og verden, og Strugstads no.39, som ikke engang kan kunsten å lage god, gammeldags kaffe eller en mettende dagens. I stedet bys man et tentativt italiensk interiør, emmen cappuccino, og a la carte med rucola og kalorinnhold som er tilpasset et liv på rompa.

I bytte får wannabe’ene som frekventerer stedet en følelse å være tidsriktige og dynamiske mennesker i en urban kultur. 39-folket får ikke bare bekreftet sin identitet bare gjennom cappuccinoen på 39, men også ved å distansere seg fra livsstilen til gjestene på Pernilles, som de ser på som mindreverdig.

Det er dette som Marx kaller falsk bevissthet. Men Strugstad lever godt av å selge illusjoner om den vellykkede , hvite middelklassekulturen og dens livsstil som dyrkes verden over. Dette er en “kultur” som er uten egenart, og som heller ikke tar opp i seg at Levanger er blitt en flerkulturell by i vid forstand.

Denne lokale mangel på meningsfylte fortellinger suger til seg medienes fremstillinger. Det lokale rommet er tømt for rollemodeller. Synopitikonet erstatter panaptikonet. I senmoderniteten er det de mange som ser på de få , og beundrer dem. Mediene autoriseres gjennom kjendisene som blir sannsigere, som Orakelet i Delphi var det før mennesket fikk bevissthet. På den måten blir Levanger bare en speiling av en global kultur, som ser likedan ut enten du er i New Dehli eller i Levanger. Levangers kulturelle egenart er tapt. Og her har kjøpmannsborgerskapet vært den viktigste pådriver. Cittaslow-prosjektet har fungert som et fikenblad for å maskere dette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende