Den allmenne oppmerksomheten om angiverivirksomheten i Norge under okkupasjonstiden har i stor grad vært knyttet til den beryktede Rinnanbanden. Men skal vi tro Falstadsenteret – nasjonalt minnested og senter for menneskerettigheter som i disse dager holder utstillingen “Fienden blant oss”- ble 4000 nordmenn dømt for slik virksomhet etter krigen. 1000 slapp tiltale. Og atter andre ble slik jeg erfarer det aldri etterforsket for slik virksomhet.
Det store spørsmål blir hvorfor noen ble angivere, og hvorfor andre ikke ble det. Jeg kan ikke gi noe utfyllende svar her, og fikk heller ikke anledning til å delta på det interessante seminaret på Falstadsenteret i år. Men noen tanker vil jeg dele med leserne: Jeg tror angiveriet i stor grad hadde med utsatthet å gjøre. Som det heter i et norsk munnhell: Leilighet skaper tyv.
Det er flere tilfeller av angiveri under okkupasjonstiden som bygger oppunder en slik tese. Et eksotisk eksempel er Trondheimsjøden Leopold Paltiel, som politisk sto så langt fra nazismen som det går an. Paltiel var andregenerasjons innvandrer fra Baltikum. Han var kommunist og en habil bokser i AIF. Leopold Paltiel ble derfor straks involvert i motstandarbeid og illegal pressevirksomhet da tyskerne okkuperte Norge. Men noe gikk alvorlig galt.
Hans kone hadde blitt forelsket i Rinnan-banditten, Joralf Borgan. For å slukke sin tørst etter Borgan valgte hun å angi sin egen mann, Leopold Paltiel, til Rinnan og Gestapo. Der fikk han valget mellom en kule mellom øynene, eller å arbeide for tyskerne. I juni 1942 ble han derfor lønnet agent for SIPO med oppgave å overvåke illegal kommunistisk presse. Han kom seg imidlertid med Rinnans hjelp til Sverige. Etter krigen ble han dømt til et og et halvt års straffearbeid, fordi retten mente at han burde søke anledning til å komme seg unna (Pryser 2001).
Mange slapp langt billigere unna for liknende virksomhet, noen sågar slapp tiltale og dom. Et eksempel på det er en annen Trondheimsjøde ved navn Paltiel Jacobsen. Også han kom i en tvangssituasjon da han ble arrestert i 1941. Paltiel Jacobsen finnes i Ottosens kanoniske fangeleksikon fra krigen, og i fangeregisteret på Falstad, den gang en av de tøffeste konsentrasjonsleire i Norge. Ved andre gangs “arrestasjon” satt han der trolig for å angi medfanger. På den måten unnslapp han og hans famile å bli deportert til den sikre død i utryddelsesleiren Auschwitz.
Totalt 532 jødiske menn, kvinner og barn ble ført om bord i transportskipet Donau og fraktet til utryddelsesleire Auschwitz. Bare 11 av disse kom levende fra det. I alt ble 776 jøder deportert. Bare 30 kom tilbake. Hele 230 jødiske familier ble utryddet. I følge dokumenterer som jeg har hentet ut fra Riksarkivet i Stockholm, fikk Paltiel Jacobsen fritt leide av tyskerne til Sverige i mars 1943. Det ble tilogmed betalt for tog og drosje fra Oslo til Kornsjø. Sturmbahnführer Neumann hadde ingen betenkeligheter med at så skjedde, ifølge et brev fra den svenske generalkonsul Claus Westring.
Paltiel Jacobsen ble ikke straffeforfulgt i Norge etter krigen, men fikk politisk asyl i Sverige som statsløs polsk flyktning. I et intervju undertegnede gjorde i 1998, kunne hans kollega Adolf Bekker, som mistet både sin far Moses og sin mor Esther i Auschwitz kort tid etter deportasjonen i 1942, fortelle at Paltiel Jacobsen fikk arbeid hos LM Eriksson i Sverige. Adolf Bekker var Paltiel Jacobsens nevø. Bekker fikk begge sine foreldre, Moses og Esther Bekker, drept i Auschwitz. Adolf Bekker selv flyktet til Sverige. Etter krigen kom han tilbake til Trondheim og gjenopptok driften av firmaet Jacobsen og Bekker i Trondheim. Men Bekker var en bitter mann, skuffet som han var over onkelen og forretningsspartneren Paltiel Jacobsen i jødefirmaet Jacobsen og Bekker hadde sviktet så totalt.
At noen ble dømt for angiveri etter krigen, mens andre med blod på hendene slapp unna, hadde også noe med det begynnende kald krig-klimaet etter krigen. Kommunister som Leopold Paltiel sto ikke like høyt i kurs som toppene i næringslivet. For dem gjaldt andre regler. Politiinspektør Knut Røed som ledet massearrestasjonene og tvangsutsendelsene av 532 jøder med transportskipet ”Donau” i november 1942, slapp straff etter gode vitneutsagn fra Hjemmefronten. Det samme gjorde Siemensdirektør Fritjof Heyerdal, som uten tvil må ha kjent til den grove angivervirksomhet som det tyske handelskammeret i Oslo han ledet bedrev under krigen. Heyerdahl ble til like æresmedlem i Norges Røde Kors etter krigen.
Med andre ord: Inngangen til angiverivirksomhet under okkupasjonen hadde trolig i stor grad med utsatthet å gjøre, det hadde også rettsforfølgelsen etter krigen. For at dette skriftstykket ikke skal oppfattes som apologetisk, må det også tilføyes at mange angivere hadde kriminelt sinnelag som gjorde at de oppsøkte slik virksomhet. Men denne gruppen angivere er så godt undersøkt av psykiatere og historikere, at jeg ikke har villet beskjeftige meg med dem i denne omgang. Regelen for rettsoppgjøret må likevel i hovedsak sies å ha rammet de små hardest, mens de store gikk fri. Også de med blod på hendene.