Barnelege Trygve Lindback hevder i et intervju i Aftenposten 8. mars 2007 at det er en betydelig medikamentell underbehandling av barn og voksne med ADHD. Men er det riktig å medisinere barn og unge for en tilstand som like gjerne kan være et resultat av manglende grensesetting og kjærlighet som at det er en egen, irreversibel nevrologisk lidelse?
av: sosiolog og journalist Terje Carlsen
Uklarheten om hva ADHD egentlig er gjenspeiles i vitenbaserte prevalensstudier. Verdens Helseorganisasjon oppgir prevalensen for ADHD hos barn og ungdom til å være mellom 1-3 prosent. Norske studier opererer så vidt vites med en prevalens for “sykdommen” på 3-5 prosent. Enkelte internasjonale studier beskriver en langt høyere prevalens, opp mot 16 prosent, avhengig av populasjon og diagnostiske kriteria. Dette forteller oss at definisjonen av ADHD kommer an på øynene som ser, og at det ikke finnes noen faste objektive kriterier for hva lidelsen er.
Et viktig språkteoretisk utgangspunkt til å forstå hva konstruksjonen ADHD er, blir formulert av lingvisten Ferdinand De Saussure. I hans forelesninger fremstilles språket som et system av formelle forskjeller, der det enkelte elements identitet forståes som negativ og relasjonell i den forstand at et ord eller et symbol bare har betydning gjennom dets forhold til andre ord eller tegn. Språktegnet deles i følge De Saussure mellom signifikanten, altså formen, og signifikatet som viser tilbake til det semantiske, altså til betydningsinnholdet. De Saussures radikale ide er at forholdet mellom dem er vilkårlig. Det medfører at et hvert tegn må studeres som en historisk og politisk størrelse. Selv om de semantiske kodene eller signifikatet eksisterer som Das Ding an sich, sanser vi altså vi først og fremst språket som signifikant eller Das Ding für mich, som symboler for kollektive ideer. De skiftende fortolkningene av ADHD, fra tidlig i det forrige århundre å bli betraktet som en moralsk betinget lidelse til i dag å bli betraktet som en nevrologisk lidelse, anskueliggjør ytterligere det problematiske ved å betrakte ADHD som en objektiv størrelse. Symptomene i ADHD er de samme som beskrives av Dollard og Miller i 1939 som aggresjons-frustrasjons-hypotesen, og senere MBD-diagnosen.
For selv om Diagnostic And Statistical Manual (DSM) eller ICD-10 får diagnostiseringen til å fremstå som nøytral, er diagnostiseringen først og fremst en subjektiv-normativ prosess, som går ut på å skille det som er ikke godt fra det som er godt. Diagnostic And Statistical Manual Of Mental Disorders som utgis av den Amerikanske Psykiatriforeningen (American Psychiatric Association), er det viktigste diagnoseverktøyet innenfor amerikansk psykiatri. Den systematiske klassifiseringen av mentale lidelser er en del av psykiatriens nosologiske verktøy, d.v.s et hjelpemiddel i den aktive inndelingen av sykdommer i henhold til funksjonelle kategorier. Utviklingen av DSM III, som kom i 1980, endret maktforholdene i amerikansk psykiatri og markerte et brudd med den tidligere psykoanalytiske påvirkningen. I stedet kom en større vektlegging av biologiske forklaringsmodeller med forankring i empiriske studier (Kringlen, 2001). DSM III var hovedsakelig forankret i et biomedisinsk perspektiv som tok sikte på å dele inn psykiske lidelser etter biologiske og nevrologiske årsaker (Castillo, 1997).
Når ADHD i en gitt sosial kontekst fremstår med ulike prevalenser, avspeiler dette diagnostikernes ulike kontekstuelle posisjoner. Dette gjenspeiler at det som får status som vitenskapelige fakta, like mye avgjøres gjennom forhandlinger i akademia som gjennom oppdagelser, for eksempel i den prosessen som foregår frem mot publisering i et vitenskapelig tidsskrift. Sagt på en vitenskapssosiologisk måte foregår det forhandlinger mellom produktsjonsrelasjonene, det vil si mellom den som ønsker å publisere og den som eier produksjonsmidlene for publisering. Altså snakker vi om viten-skapelsen som konstruksjoner snarere enn realiteter. Tingene slik de blir representert er altså ikke tingene i seg selv. Det innebærer at det ikke nødvendigvis er noen lineær forbindelse mellom nevrologiske tilstander og det diagnostiske nomen ADHD. Det i seg selv maner til refleksjon om substansielle spørsmål knyttet til psykiatrisering av barn og ungdom. Mange foreldre til barn med ADHD motsetter seg en slik refleksjon, fordi ADHD-diagnosen lar dem komme rundt spørsmålet om å skape trygge barn. I så måte er det mer foreldrene enn barna Trygve Lindback hjelper. Men skulle det være hans primæroppgave som barnelege?