I en stort anlagt reportasje Trønder-Avisa 17. juni omtales åpningen av en ny døgnseksjon for rusavhengige ved Sykehuset Levanger. Det er en gledelig nyhet, ikke minst fordi døgnseksjonen tar sikte på å utrede mulighetene for å få mennesker med rusproblem ut i arbeid eller utdannelse.  Slik jeg ser det er det den eneste virksomme medisin mot destruktiv rusatferd.

 Det mindre gledelige er at journalisten går seg vill i kausaliteten qua rusavhengighet består i. Hun skriver: “(…) Mange pasienter sliter med psykiske problem, delvis som bakgrunn for og delvis som konsekvens av rusmiddelbruk(…)” Dette er en altfor snever, og til dels villedende presentasjon av de komplekse forhold som anrører rusmiddelbruk.

 Når journalisten skriver at psykiske problem er en konsekvens av rusmiddelbruk, reflekterer hun verken over hvor komplekse kulturelle og  sosiale forhold som er involvert i ødeleggende rusmisbruk, ei heller den victim blaming hun forestår med sitt normative og lite presise språkbruk. Det er ikke, slik jeg ser det, rusmiddelbruken som er årsak til psykiske problem. Omfattende og skadelige rusmiddelbruk er derimot i regelen virkning av sosial og kulturell marginalisering.

Derfor foretrekker jeg begrepet rusmisbruk i stedet for rusmiddelbruk, og forstått som episodisk eller vedvarende rusmiddelbruk som bryter med sosiale og kulturelle normer, og som fører til utestengelse fra arbeid og annet sosialt liv, og som i sin konsekvens aksentuerer den normbrytende og helseskadelige rusmiddelbruken med varig eller intermitterende psykisk sykdom som en av konsekvensene. Denne forståelsen bryter delvis med den endogene orientering som blant annet de diagnostiske kriteria DSM IV står for, og som journalisten i reportasjen indirekte godtgjør. Først når man forstår rusmisbruket som virkning og ikke årsak, vil det falle skjell fra øynene hos noenhver.

Bakgrunnen for sneversynet når det gjelder rusmisbruk i dag, også blant profesjonelle, skyldes et mentalitetshistorisk skifte i Vesten om “avvik“. Dette omslaget medførte at fokus ble rettet mot personliggjøring av ansvar for egen helse, og at man derved overså sosiale og kulturelle mekanismer bak sykdom. Her nydannes forestillingen om det rasjonelt handlende individ, et individ som ser seg selv som sin egen bedrift, og som ikke minst har seg selv som egen bedrift.

Dette skiftet endrer epistemologien eller erkjennelseslæren omkring fenomener som rusmisbruk, siden begrepet “sosial” nå blir utfaset. Skiftet kan avleses direkte i siste generasjon av Diagnostic And Statistical Manual Of Mental Disorders  Utviklingen av DSM III, som kom i 1980, endret maktforholdene i amerikansk psykiatri og markerte et brudd med den tidligere psykoanalytiske påvirkningen. I stedet kom en større vektlegging av biologiske forklaringsmodeller med forankring i empiriske studier (Kringlen, 2001). Da er det ikke  lenger snakk om at en er sparket fra jobben eller at kjerringa ha reist, men om slappe synapser og hanglende nevroner.

En arkeologisk utgraving av den europeiske diagnosemanualen, ICD-10, som brukes av psykiatere i Norge, vil avdekke samme opphav og samme tendenser. Førstelektor Peder M. Lysestøl ved HIST anskueliggjør dette i kronikken “Finnes ikke lenger sosiale problem” i Adresseavisen 20. juni 2011 (http://www.adressa.no/meninger/article1650585.ece).

I en tid der moralsk selvrealisering i tråd med de sannhetsregimer som nyliberalismen foreskriver, blir rusmisbrukeren den nye synderen, og blir utstøtt, slik man ble i middelalderens trosbaserte samfunn. Dagens arbeidsliv  og andre formelle og uformelle sosiale organisasjoner skyr rusmisbrukeren.

Derfor uteblir også behandlingsresultatene. Konsekvensene er tilbakefall, tilbakefall, tilbakefall, med et stadig større økende trykk på behandlingsapparatet. Som igjen fører til ny avvisning og følgende selvstigmatisering. Flaska, sprøyta eller tablettene blir det eneste faste holdepunkt, den som ikke svikter når alt annet raser.

Resultatet er at rusmisbrukere blir henvist til ikke-konforme grupper som AA, AN og gamle svirebrødre om de skal ha noen form for sosial kontakt. Disse gruppene bistår også med den psykologiske belønningen som primærgrupper sørger for, uten å kreve den intime nærhet som ofte skaper angst hos mange rusmisbrukere. Gruppe-tilhørigheten med de ikke-konforme forsterker stigmatiseringen og danner en negativ spiral.

På den måten blir rusmisbrukeren fanget i avvikerrollen, som han kanskje hittil bare har spilt halvhjertet eller ubevisst. Han har passert sitt Rubicon. Veien tilbake til aksept i normalsamfunnet er så godt som umulig. For mange blir gjentagne “sprekker” bare en bekreftelse på tilhørigheten. Derfor er det ikke merkelig at mange medlemmer i AA-grupper etter hvert betrakter alkohol som en for dem spesiell gift, som de som gruppe har en iboende overfølsomhet mot. Det i seg selv binder dem sammen som gruppe, og forsterker antagonismen mot de “normale”.

 Når det gjelder muligheten for rusmisbrukere for å vende tilbake, til en “normal” omgang med rusmidler og samfunn, beror det altså i stor grad på det rådende normklimaet. Men det beror også på omfanget av skjenking og dealing av knark i det aktuelle samfunnet. Politikernes rundhåndethet med skjenkebevillinger de siste tiårene har hatt store menneskelige konsekvenser. En slik tøylesløs skjenkepolitikk bygger fremfor alt opp under forestillingen om at de som ikke tåler eksessiv festing er særlig avvikende og sosialt mistilpassede individer. Det er her grunnlaget for at reintegreringen av rusmisbrukeren i samfunnet mislykkes så totalt dannes.

Derfor er det gledelig at helsepersonellet ved den nye døgnseksjonen for rusmisbrukere ved Sykehuset Levanger vil ta tak i nettopp dette. Men uten at holdningene i det omkringliggende samfunn endres, er jeg redd for at det seks uker lange oppholdet ved døgnseksjonen for mange av pasientene ikke fører noe steds hen, annet enn som svovelstikkene i Piken med svovelstikkene i HC. Andersens fortelling, å tenne et øyeblikks håp, eller gi en liten lunk av å tilhøre samfunnet. For EN døgnseksjon for ruspasienter gjør ingen sommer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I følge Helse og Sosialdirektoratet har omkring 100000 nordmenn (2 av 100) så alvorlige problemer med alkohol at de trenger akutt hjelp for det. Men hjelpen er som regel langt unna, og arbeid og famile kan i ventetiden gå ad undas.

Av: Terje Carlsen, sosiolog og skribent

Forbruket gjenspeiler alvoret i situasjonen. Det har gått kraftig opp over tid i Norge. I 1999 ble alkoholforbruket i Norge beregnet til 289 millioner liter ren alkohol. I 2006 var tallet steget til 338 millioner liter, i følge direktør Jens J. Guslund ved avdelingen for rusmidler i Helse- og Sosialdirektoratet. Med økende totalforbruk øker også tallet på de som får alvorlige problemer. Men dessverre er ventetiden for å komme til avrusning lang for de som får problemer. Ved de fleste godkjente rusinstitusjoner er ventetiden på akutt hjelp til avrusning lang – i mange tilfeller 7-8 uker. Hvordan har det blitt slik i verdens rikeste land at vi mangler behandlingsplasser for svært syke mennesker?

Alkoholikeren har lenge vært pariakaste i norsk helsevesen, og samfunnet forøvrig. Det skyldes uvilje hos helsepersonell og politikere mot å se på rusmisbruk som en sykdom, og den økende følelseskulde som er bredt om seg i befolkningen de siste tiårene. Dette siste skyldes i stor grad det nyliberale omslag som fulgte oljekrise, arbeidsledighet og inflasjon på slutten av 1970-tallet. Dessverre har lite endret seg etter at staten overtok ansvaret for rusbehandlingen.

Dette omslaget medførte at stadig flere mennesker erfaring med utgiftssiden i velferdsstaten. Derved ble fokus rettet mot personliggjøring av ansvar for egen helse. Her nydannes forestillingen om det rasjonelt handlende individ, et individ som ser seg selv som sin egen bedrift, og som ikke minst har seg selv som egen bedrift. På den måten blir det senmoderne prosjektet en slags moralsk selvrealisering i tråd med de sannhetsregimer som nyliberalismen foreskriver. De som ikke makter dette, faller i synd og blir utstøtt, slik man ble i middelalderens trosbaserte samfunn.

På samme måte som middelalderens synder, er alkoholikerens lodd i livet, utenforskapet. Arbeidslivet skyr dem, de såkalte “vellykkede” skyr dem. De er uomsettbare på kjønnsmarkedet, fordi den potensielle partneren selv er redd for å miste medlemskap i de vellykkedes forening. Mulighetene for å reintegrere seg i samfunnet er marginale. Derfor uteblir også behandlingsresultatene. Konsekvensene er tilbakefall, tilbakefall, tilbakefall, med et stadig større økende trykk på behandlingsapparatet. Som igjen fører til ny avvisning og følgende selvstigmatisering

Resultatet er at rusmisbrukere er henvist til ikke-konforme grupper som AA og gamle drikkekompiser, dersom de skal ha noen form for sosial kontakt. Disse gruppene bistår også med den psykologiske belønningen som primærgrupper sørger for uten å kreve den intime nærhet som ofte skaper angst hos mange alkoholikere. Gruppetilhørigheten med de ikke-konforme forsterker imidlertid stigmatiseringen og danner en negativ spiral.

På den måten blir rusmisbrukeren fanget i avvikerrollen, som han kanskje hittil bare har spilt halvhjertet eller ubevisst. Han har passert sitt Rubicon. Veien tilbake til aksept i normalsamfunnet er så godt som stengt. For mange blir gjentagne “sprekker” bare en bekreftelse på tilhørigheten til ut-gruppene. Derfor er det ikke merkelig at mange medlemmer i AA-grupper etter hvert betrakter alkohol som en for dem spesiell gift, som de som gruppe har en iboende overfølsomhet mot. Det i seg selv binder dem sammen som gruppe, og forsterker antagonismen mot de “normale”.

Likegyldig hva som er den underliggende årsaken bak destruktiv drikkeatferd, byr selve alkoholforgiftningen på en rekke delikate medisinske problematikker, noen av dem av livstruende karakter. Den krever selvfølgelig profesjonelle medisinske tiltak. Dagens godkjente rusinstitusjoner innenfor helseforetakene ignorerer denne selvfølgeligheten. Det er for eksempel vanlig praksis i dag ved godkjente institusjoner at avrusning skal foregå helt uten bruk av effektive benzodiazepiner som Valium, og Heminevrin, fordi pasienten gjennom smertefull avrusning skal lære av sine moralske “feiltrinn”. Resultatet er at folk dør eller tar livet av seg fordi de ikke tør reise på behandling i tide. Ikke rent få får livstruende delir i institusjon. Behandling skal være straff må vite.

Normativet er at pasienten gjennom klassisk betinging, dvs fiksering av ny atferd gjennom erfaring med negative og smertefulle konsekvenser skal lære å avstå fra bruk av rus. Men ingenting av dette virker, annet enn at det forsterker pasientens opplevelse av å være avvikende. Å preke om selvforskyldt rus når pasienten er i ferd med å stryke med eller bli gal er for å si det med en legevenn av meg rent ut sagt moralistisk visvas. En pasient som er forgiftet med alkohol eller narkotika trenger ikke der og da normative prekener. Dommedag holder han for seg selv når han er kommet til sans og samling.

Det er heller ingen forskning som kan vise at normative prekener om å ta seg sammen fungerer. Dessuten: Ruspasienter som er marginalisert økonomisk, sosialt og kulturelt har likevel ikke så mye annet å ta tak i enn seg selv når de kommer hjem fra behandling. En skal samtidig ikke se bort fra at en biokjemisk tilnærming til abstinenser, utfordrer den profesjonelle legitimiteten til etablerte og mektige miljøer innen psykologi og sosionomi så vidt mye at de ser seg nødt til å stanse den.

Det hersker imidlertid “bred” enighet blant en rekke ruskompetente leger, om at denne tilnærmingen har sine omkostninger. For eksempel at det dør et stort antall alkoholikere, fordi de skremmes av en unødvendig smertefull behandling, eller fordi behandlingskapasiteten er sprengt.

Når det gjelder muligheten for rusmisbrukere til å vende tilbake til en “normal” omgang med rusmidler og samfunn, beror det altså i stor grad på det rådende normklimaet. Men det beror også på omfanget av skjenking i det aktuelle samfunnet. Politikernes rundhåndedhet med skjenkebevillinger de siste tiårene har hatt store menneskelige konsekvenser.

En slik tøylesløs skjenkepolitikk bygger dessuten opp under en forestilling om at de som ikke tåler eksessiv drikking er særlig avvikende og sosialt mistilpassede individer. Det er her grunnlaget for at reintegreringen av rusmisbrukeren i samfunnet mislykkes så totalt, dannes. Dessuten følger det alltid flere tilfeller av alkoholforgiftning med et større totalkonsum av alkohol i samfunnet. I en slik optikk er det ikke rart det blir knapphet på behandlingsplasser. Selv i verdens rikeste land. Eller kanskje nettopp fordi vi er så rike.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende