I følge Helse og Sosialdirektoratet har omkring 100000 nordmenn (2 av 100) så alvorlige problemer med alkohol at de trenger akutt hjelp for det. Men hjelpen er som regel langt unna, og arbeid og famile kan i ventetiden gå ad undas.
Av: Terje Carlsen, sosiolog og skribent
Forbruket gjenspeiler alvoret i situasjonen. Det har gått kraftig opp over tid i Norge. I 1999 ble alkoholforbruket i Norge beregnet til 289 millioner liter ren alkohol. I 2006 var tallet steget til 338 millioner liter, i følge direktør Jens J. Guslund ved avdelingen for rusmidler i Helse- og Sosialdirektoratet. Med økende totalforbruk øker også tallet på de som får alvorlige problemer. Men dessverre er ventetiden for å komme til avrusning lang for de som får problemer. Ved de fleste godkjente rusinstitusjoner er ventetiden på akutt hjelp til avrusning lang – i mange tilfeller 7-8 uker. Hvordan har det blitt slik i verdens rikeste land at vi mangler behandlingsplasser for svært syke mennesker?
Alkoholikeren har lenge vært pariakaste i norsk helsevesen, og samfunnet forøvrig. Det skyldes uvilje hos helsepersonell og politikere mot å se på rusmisbruk som en sykdom, og den økende følelseskulde som er bredt om seg i befolkningen de siste tiårene. Dette siste skyldes i stor grad det nyliberale omslag som fulgte oljekrise, arbeidsledighet og inflasjon på slutten av 1970-tallet. Dessverre har lite endret seg etter at staten overtok ansvaret for rusbehandlingen.
Dette omslaget medførte at stadig flere mennesker erfaring med utgiftssiden i velferdsstaten. Derved ble fokus rettet mot personliggjøring av ansvar for egen helse. Her nydannes forestillingen om det rasjonelt handlende individ, et individ som ser seg selv som sin egen bedrift, og som ikke minst har seg selv som egen bedrift. På den måten blir det senmoderne prosjektet en slags moralsk selvrealisering i tråd med de sannhetsregimer som nyliberalismen foreskriver. De som ikke makter dette, faller i synd og blir utstøtt, slik man ble i middelalderens trosbaserte samfunn.
På samme måte som middelalderens synder, er alkoholikerens lodd i livet, utenforskapet. Arbeidslivet skyr dem, de såkalte “vellykkede” skyr dem. De er uomsettbare på kjønnsmarkedet, fordi den potensielle partneren selv er redd for å miste medlemskap i de vellykkedes forening. Mulighetene for å reintegrere seg i samfunnet er marginale. Derfor uteblir også behandlingsresultatene. Konsekvensene er tilbakefall, tilbakefall, tilbakefall, med et stadig større økende trykk på behandlingsapparatet. Som igjen fører til ny avvisning og følgende selvstigmatisering
Resultatet er at rusmisbrukere er henvist til ikke-konforme grupper som AA og gamle drikkekompiser, dersom de skal ha noen form for sosial kontakt. Disse gruppene bistår også med den psykologiske belønningen som primærgrupper sørger for uten å kreve den intime nærhet som ofte skaper angst hos mange alkoholikere. Gruppetilhørigheten med de ikke-konforme forsterker imidlertid stigmatiseringen og danner en negativ spiral.
På den måten blir rusmisbrukeren fanget i avvikerrollen, som han kanskje hittil bare har spilt halvhjertet eller ubevisst. Han har passert sitt Rubicon. Veien tilbake til aksept i normalsamfunnet er så godt som stengt. For mange blir gjentagne “sprekker” bare en bekreftelse på tilhørigheten til ut-gruppene. Derfor er det ikke merkelig at mange medlemmer i AA-grupper etter hvert betrakter alkohol som en for dem spesiell gift, som de som gruppe har en iboende overfølsomhet mot. Det i seg selv binder dem sammen som gruppe, og forsterker antagonismen mot de “normale”.
Likegyldig hva som er den underliggende årsaken bak destruktiv drikkeatferd, byr selve alkoholforgiftningen på en rekke delikate medisinske problematikker, noen av dem av livstruende karakter. Den krever selvfølgelig profesjonelle medisinske tiltak. Dagens godkjente rusinstitusjoner innenfor helseforetakene ignorerer denne selvfølgeligheten. Det er for eksempel vanlig praksis i dag ved godkjente institusjoner at avrusning skal foregå helt uten bruk av effektive benzodiazepiner som Valium, og Heminevrin, fordi pasienten gjennom smertefull avrusning skal lære av sine moralske “feiltrinn”. Resultatet er at folk dør eller tar livet av seg fordi de ikke tør reise på behandling i tide. Ikke rent få får livstruende delir i institusjon. Behandling skal være straff må vite.
Normativet er at pasienten gjennom klassisk betinging, dvs fiksering av ny atferd gjennom erfaring med negative og smertefulle konsekvenser skal lære å avstå fra bruk av rus. Men ingenting av dette virker, annet enn at det forsterker pasientens opplevelse av å være avvikende. Å preke om selvforskyldt rus når pasienten er i ferd med å stryke med eller bli gal er for å si det med en legevenn av meg rent ut sagt moralistisk visvas. En pasient som er forgiftet med alkohol eller narkotika trenger ikke der og da normative prekener. Dommedag holder han for seg selv når han er kommet til sans og samling.
Det er heller ingen forskning som kan vise at normative prekener om å ta seg sammen fungerer. Dessuten: Ruspasienter som er marginalisert økonomisk, sosialt og kulturelt har likevel ikke så mye annet å ta tak i enn seg selv når de kommer hjem fra behandling. En skal samtidig ikke se bort fra at en biokjemisk tilnærming til abstinenser, utfordrer den profesjonelle legitimiteten til etablerte og mektige miljøer innen psykologi og sosionomi så vidt mye at de ser seg nødt til å stanse den.
Det hersker imidlertid “bred” enighet blant en rekke ruskompetente leger, om at denne tilnærmingen har sine omkostninger. For eksempel at det dør et stort antall alkoholikere, fordi de skremmes av en unødvendig smertefull behandling, eller fordi behandlingskapasiteten er sprengt.
Når det gjelder muligheten for rusmisbrukere til å vende tilbake til en “normal” omgang med rusmidler og samfunn, beror det altså i stor grad på det rådende normklimaet. Men det beror også på omfanget av skjenking i det aktuelle samfunnet. Politikernes rundhåndedhet med skjenkebevillinger de siste tiårene har hatt store menneskelige konsekvenser.
En slik tøylesløs skjenkepolitikk bygger dessuten opp under en forestilling om at de som ikke tåler eksessiv drikking er særlig avvikende og sosialt mistilpassede individer. Det er her grunnlaget for at reintegreringen av rusmisbrukeren i samfunnet mislykkes så totalt, dannes. Dessuten følger det alltid flere tilfeller av alkoholforgiftning med et større totalkonsum av alkohol i samfunnet. I en slik optikk er det ikke rart det blir knapphet på behandlingsplasser. Selv i verdens rikeste land. Eller kanskje nettopp fordi vi er så rike.