I en stort anlagt reportasje Trønder-Avisa 17. juni omtales åpningen av en ny døgnseksjon for rusavhengige ved Sykehuset Levanger. Det er en gledelig nyhet, ikke minst fordi døgnseksjonen tar sikte på å utrede mulighetene for å få mennesker med rusproblem ut i arbeid eller utdannelse. Slik jeg ser det er det den eneste virksomme medisin mot destruktiv rusatferd.
Det mindre gledelige er at journalisten går seg vill i kausaliteten qua rusavhengighet består i. Hun skriver: “(…) Mange pasienter sliter med psykiske problem, delvis som bakgrunn for og delvis som konsekvens av rusmiddelbruk(…)” Dette er en altfor snever, og til dels villedende presentasjon av de komplekse forhold som anrører rusmiddelbruk.
Når journalisten skriver at psykiske problem er en konsekvens av rusmiddelbruk, reflekterer hun verken over hvor komplekse kulturelle og sosiale forhold som er involvert i ødeleggende rusmisbruk, ei heller den victim blaming hun forestår med sitt normative og lite presise språkbruk. Det er ikke, slik jeg ser det, rusmiddelbruken som er årsak til psykiske problem. Omfattende og skadelige rusmiddelbruk er derimot i regelen virkning av sosial og kulturell marginalisering.
Derfor foretrekker jeg begrepet rusmisbruk i stedet for rusmiddelbruk, og forstått som episodisk eller vedvarende rusmiddelbruk som bryter med sosiale og kulturelle normer, og som fører til utestengelse fra arbeid og annet sosialt liv, og som i sin konsekvens aksentuerer den normbrytende og helseskadelige rusmiddelbruken med varig eller intermitterende psykisk sykdom som en av konsekvensene. Denne forståelsen bryter delvis med den endogene orientering som blant annet de diagnostiske kriteria DSM IV står for, og som journalisten i reportasjen indirekte godtgjør. Først når man forstår rusmisbruket som virkning og ikke årsak, vil det falle skjell fra øynene hos noenhver.
Bakgrunnen for sneversynet når det gjelder rusmisbruk i dag, også blant profesjonelle, skyldes et mentalitetshistorisk skifte i Vesten om “avvik“. Dette omslaget medførte at fokus ble rettet mot personliggjøring av ansvar for egen helse, og at man derved overså sosiale og kulturelle mekanismer bak sykdom. Her nydannes forestillingen om det rasjonelt handlende individ, et individ som ser seg selv som sin egen bedrift, og som ikke minst har seg selv som egen bedrift.
Dette skiftet endrer epistemologien eller erkjennelseslæren omkring fenomener som rusmisbruk, siden begrepet “sosial” nå blir utfaset. Skiftet kan avleses direkte i siste generasjon av Diagnostic And Statistical Manual Of Mental Disorders Utviklingen av DSM III, som kom i 1980, endret maktforholdene i amerikansk psykiatri og markerte et brudd med den tidligere psykoanalytiske påvirkningen. I stedet kom en større vektlegging av biologiske forklaringsmodeller med forankring i empiriske studier (Kringlen, 2001). Da er det ikke lenger snakk om at en er sparket fra jobben eller at kjerringa ha reist, men om slappe synapser og hanglende nevroner.
En arkeologisk utgraving av den europeiske diagnosemanualen, ICD-10, som brukes av psykiatere i Norge, vil avdekke samme opphav og samme tendenser. Førstelektor Peder M. Lysestøl ved HIST anskueliggjør dette i kronikken “Finnes ikke lenger sosiale problem” i Adresseavisen 20. juni 2011 (http://www.adressa.no/meninger/article1650585.ece).
I en tid der moralsk selvrealisering i tråd med de sannhetsregimer som nyliberalismen foreskriver, blir rusmisbrukeren den nye synderen, og blir utstøtt, slik man ble i middelalderens trosbaserte samfunn. Dagens arbeidsliv og andre formelle og uformelle sosiale organisasjoner skyr rusmisbrukeren.
Derfor uteblir også behandlingsresultatene. Konsekvensene er tilbakefall, tilbakefall, tilbakefall, med et stadig større økende trykk på behandlingsapparatet. Som igjen fører til ny avvisning og følgende selvstigmatisering. Flaska, sprøyta eller tablettene blir det eneste faste holdepunkt, den som ikke svikter når alt annet raser.
Resultatet er at rusmisbrukere blir henvist til ikke-konforme grupper som AA, AN og gamle svirebrødre om de skal ha noen form for sosial kontakt. Disse gruppene bistår også med den psykologiske belønningen som primærgrupper sørger for, uten å kreve den intime nærhet som ofte skaper angst hos mange rusmisbrukere. Gruppe-tilhørigheten med de ikke-konforme forsterker stigmatiseringen og danner en negativ spiral.
På den måten blir rusmisbrukeren fanget i avvikerrollen, som han kanskje hittil bare har spilt halvhjertet eller ubevisst. Han har passert sitt Rubicon. Veien tilbake til aksept i normalsamfunnet er så godt som umulig. For mange blir gjentagne “sprekker” bare en bekreftelse på tilhørigheten. Derfor er det ikke merkelig at mange medlemmer i AA-grupper etter hvert betrakter alkohol som en for dem spesiell gift, som de som gruppe har en iboende overfølsomhet mot. Det i seg selv binder dem sammen som gruppe, og forsterker antagonismen mot de “normale”.
Når det gjelder muligheten for rusmisbrukere for å vende tilbake, til en “normal” omgang med rusmidler og samfunn, beror det altså i stor grad på det rådende normklimaet. Men det beror også på omfanget av skjenking og dealing av knark i det aktuelle samfunnet. Politikernes rundhåndethet med skjenkebevillinger de siste tiårene har hatt store menneskelige konsekvenser. En slik tøylesløs skjenkepolitikk bygger fremfor alt opp under forestillingen om at de som ikke tåler eksessiv festing er særlig avvikende og sosialt mistilpassede individer. Det er her grunnlaget for at reintegreringen av rusmisbrukeren i samfunnet mislykkes så totalt dannes.
Derfor er det gledelig at helsepersonellet ved den nye døgnseksjonen for rusmisbrukere ved Sykehuset Levanger vil ta tak i nettopp dette. Men uten at holdningene i det omkringliggende samfunn endres, er jeg redd for at det seks uker lange oppholdet ved døgnseksjonen for mange av pasientene ikke fører noe steds hen, annet enn som svovelstikkene i Piken med svovelstikkene i HC. Andersens fortelling, å tenne et øyeblikks håp, eller gi en liten lunk av å tilhøre samfunnet. For EN døgnseksjon for ruspasienter gjør ingen sommer.